Når vi som samfunn behandler brukere av ulovlige rusmidler som kriminelle, bidrar vi til økt stigma og utenforskap for en gruppe mennesker som kan være i risikosonen for å utvikle problematisk rusmiddelbruk. Straffepolitikken kommer med en stor prislapp for samfunnet, for brukerne og for alle oss pårørende og etterlatte. Selv om pårørende ofte vil være enige i at rusmidler ikke bør gjøres mer tilgjengelige i samfunnet, og ønsker å hjelpe sine nærmeste å bli kvitt et rusproblem, er det sjelden de velger å politianmelde dem for rusen. Dette viser at pårørende ikke er tilhengere av å møte rus med straff selv om de ønsker en restriktiv ruspolitikk.


Straff rammer usosialt

Vi vet at straff for bruk av narkotika rammer skjevt. Det er syv ganger større sannsynlighet for å bli straffet for bruk av cannabis dersom man har foreldrene med lavere utdannelse. Ungdom fra Oslo øst straffes tre ganger så mye som ungdom fra Oslo vest, til tross for at sistnevnte gruppe bruker dobbelt så mye cannabis. Vi vet at pårørende betaler bøter for å slippe at familiemedlemmer ender i fengsel, og at strafferegimet ikke rammer de ressurssterke i like stor grad. Vi mener derfor bruken av straff bør ha solid begrunnelse.

Noen aktører mener det er de som vil endre politikken som har bevisbyrden. Dette er etter vårt syn feil. Dersom man for eksempel straffer barn for at de skal prestere bedre på skolen, bør det ikke være nødvendig for å slutte med dette å dokumentere at det vil gi bedre karakterer. Bevisbyrden for straffens effekt ligger hos dem som vil fortsette å straffe, da terskelen bør være høy for å påføre noen et onde. Når erfaringsgrunnlaget fra flere land viser at straff av brukere ikke er et effektivt virkemiddel for å holde rusmiddelbruk i befolkningen lav, og vi vet at straff har skadevirkninger, bør praksisen avskaffes.

Velg forebygging som fungerer

Noen tar til orde for at avkriminalisering bare skal gjelde de med et rusproblem, slik at unge og brukere som ikke har et utviklet rusproblem, fortsatt skal straffes. Slike forslag vitner om en manglende forståelse for straffens uønskede virkninger. Som pårørende har vi opplevd at straff gjør vondt enda verre. Frykten for straff gjør at enkelte kvier seg for å oppsøke hjelp dersom de får en unormal reaksjon eller har inntatt en for stor dose. Et mulig eksempel er den mye omtalte historien om en 21 år norsk gammel mann som forsøkte å nekte kjæresten å ringe en ambulanse da de begge hadde tatt en MDMA-overdose (Aftenposten, 7.nov 2019). Frykten for straff gjør også at noen brukere ikke tør oppsøke behandling. Vi kjenner til flere som ønsker hjelp, men som ikke har store nok problemer til at de vil ta risikoen ved å innrømme bruk. Kriminaliseringen av unge brukere har også kostet liv; sønnen til en av oss tok sitt eget liv 18 år gammel, etter å ha blitt tatt for cannabisbruk. Reaksjonen han fikk av politiet ble nevnt som årsak i selvmordsbrevet. Dette er et ekstremt tilfelle, men viser hvordan konsekvensene av straff kan bli verre enn skadene straffen var ment å forebygge.



Unge respondenter i høringssvaret til Forandringsfabrikken omtaler rusmiddelbruk som et verktøy for å håndtere følelser. Dersom vi ønsker å forebygge rusproblemer, bør vi være nysgjerrig på de bakenforliggende årsakene og tilby hjelp i stedet for å skape frykt og angst som kan forsterke behovet for følelsesregulering med rus. La oss følge rådene fra FN og prioritere tiltak som beviselig har effekt fremfor å fortsette en politikk basert på det mange ønsker, føler, eller håper virker forebyggende. Vi refererer til følgende sitat fra Advokatforeningenens høringssvar: "Det foreligger ikke forskning til støtte for å beholde bruken av straff særskilt for unge, samtidig som det finnes forskning som tyder på at kriminalisering av unge er beheftet med negative konsekvenser."

Den kommunale rådgivningstjeneste

Vi er positive til at brukere skal måtte møte til en kommunal rådgivningstjeneste og at foreldre til mindreårige som hovedregel skal varsles.

Vi mener at mindreårige som gjentatte ganger blir observert overstadig beruset på lovlige rusmidler også bør rapporteres til den kommunale rådgivningstjenesten – på samme måte som de som bruker ulovlige rusmidler.

Vi anser det som viktig at den kommunale rådgivningstjeneste har kompetanse om alle typer ulovlige rusmidler og forståelse for at flertallet som bruker ulovlige rusmidler ikke har et rusproblem. All hjelp bør være basert på frivillighet ettersom tvang hverken er effektivt eller i tråd med rådende prinsipper i norsk helserett. Dersom rekreasjonelle brukere blir kriminalisert, risikerer vi at de lyver på seg et rusproblem for å slippe rulleblad og bøter. Dette vil stjele ressurser fra alle dem som virkelig trenger behandling.

Grensene for unngå straff

Vi forstår det slik at brukere som blir tatt med mengder over de gitte terskelverdiene, vil bli straffet som før, og de som blir tatt med mengder under verdiene til eget bruk som hovedregel vil oppleve at stoffene blir konfiskert og destruert, og at de må møte til den kommunale rådgivningstjenesten. Dersom brukere blir tatt med mengder under terskelverdiene, og det er mistanke om at stoffet ikke er til deres eget bruk, vil de fremdeles kunne ransakes og eventuelt også straffes hvis det er nok bevis. Terskelverdiene må altså ikke forstås som lovlige mengder, slik noen har trodd.

Flere har ment at terskelverdiene bør senkes. Vi frykter at det vil ramme de tyngste brukerne, den samme gruppa et samlet storting stilte seg bak da de tilsluttet seg ideen om en rusreform.
Dersom det må inngås et kompromiss om terskelverdiene, foreslår vi at man kan vurdere å ha ulike terskelverdier, fra høyeste til laveste: 1) i eget hjem, 2) utenfor eget hjem og 3) på skoler, skjenkesteder, eller fritidsklubber for ungdom.